HISTORIE

Etter at hepatitt B (HBV) ved et uhell ble oppdaget i 1960, og hepatitt A (HAV) i 1973, oppdager amerikanske og britiske forskere i 1975 en tredje, men ukjent form for hepatitt. Denne hepatitten slår ikke ut på verken hepatitt A- eller hepatitt B-prøver, og man slår fast at det mest sannsynlig er en ny type hepatitt.

Siden denne nye formen for hepatitt verken er hepatitt A eller hepatitt B, kaller man den “hepatitt non A non B”, som nok best kan oversettes med “hepatitt som ikke er hepatitt A eller hepatitt B”.

Først i 1989 identifiserer og navngir man den nye typen hepatitt som hepatitt C (HCV). Hepatitt C-viruset er offisielt oppdaget.

I 1991 godkjennes den første formen for behandling i USA – interferon.

Deretter skjer det fra tid til annen små fremskritt innenfor måten man behandler hepatitt C på, inkludert en sikker måte å hurtigteste for hepatitt C på i 2010.

Først i 2013 godkjennes den behandlingen vi bruker i dag – DAA (direktevirkende antiviraler). Et alternativ til interferonen, uten de til tider voldsomme bivirkningene, med kortere behandlingstid og mye bedre prognose.

Kort fortalt:
Hepatitt C ble først identifisert i 1989. Før det kjente man at det fantes en hapatitt som verken var hepatitt A eller hepatitt B. Man kalte den derfor hepatitt non A non B.
I dag har vi tilgang til ny og bedre behandling (DAA).